Dagfinn Knudsen

- La oss si det sånn, jeg har aldri båret noe ut herfra i løpet av de 20 årene jeg har holdt til her. Aktuell Kunst er i Dagfinn Knudsens atelier i en gammel bygård på Fredensborg i Oslo. Sterk terpentinlukt møter oss allerede i trappen med fordypinger etter 120 års skotrafikk. En avskallet dør fører inn til en lang gang, tapetsert med kitsch-sigøynerhoder, et håndmalt skilt og stabler med bilder.

Knudsen bokstavelig talt rydder vei inn i atelieret: Tomme fixativbokser, pensler, batterier, fjernkontroller, pensler, bilder, skisser, flasker og udefinerbart søppel skyves bort for å gjøre plass til jakker og fotografen. På alle papirer er det biltegninger, Knudsens form for drodling. Rot, utålmodighet og kreativitet er uten tvil overskriftene til rommet. Veggene er dekket av utallige kvinner fra blader og aviser, rabling og Knudsens egne ting i ulike stadier og materialer. En stabel støvete glasskasser er fylt med lightere. En ærverdig gammel vedovn troner i hjørnet ved siden av en eldre TV. En lampe fra 70-tallet er dekorert med juletrelys og nisser.

- Ikke se på rotet og støvet. Det er litt morsomt også. Plutselig finner jeg igjen ting, som en eldgammel film jeg ikke hadde fremkalt.

Nisselys og bil-drodling"Urban" og "trendy" ble Knudsen kalt da han entret kunstarenaen på begynnelsen av 1980-tallet med coole, stiliserte kvinneskikkelser fra de mest populære utestedene. Modellene hans har enda malte munner, bevisste positurer og maskaramørke, betraktende øyne.

- Kvinnene mine består av detaljer jeg plukker opp på byen og folk jeg møter. Helt siden barndommens vitsetegninger har jeg hatt glede av å karikere. På SHKS tegnet jeg mye akt og croquis, men det ble tidlig et poeng for meg å forvrenge figuren. Kvinnene omgir også Knudsen i atelieret. På den ene veggen henger fem trykk til Kunstklubben under arbeid.

- Bildet til Kunstklubben er en kvinnetype, ikke et kvinneportrett. Den dristige formen dukket opp underveis, men motivet har gått igjen lenge. Man må prøve å forandre seg litt hver gang. Jeg er utålmodig av meg og blir aldri ferdig med ting. Bak hvert maleri ligger det ti. Blir jeg fed-up, snur jeg lerretet rundt, maler over og starter på nytt. Ofte maler jeg på bildene til fem minutter før åpningen. Når utstillingen er ferdig, ødelegger jeg bildene som er til overs. Jeg er ikke redd for å ta rotta på tingene mine, det lærte jeg tidlig. Har jeg gjort noe bra, vet jeg at jeg alltid kan gjøre noe bedre. Siste generasjon med koldnål? På Statens Håndverks- og Kunstindustriskole kom Knudsen i kontakt med den grafiske teknikken koldnål.

- Jeg tror vi er siste generasjon som jobber med denne teknikken, nesten alle unge kunstnere jobber med video, fotografi eller lito. Det er mer bekvemt og tar ikke på armene. Men jeg liker håndverket med koldnål; det tar tid, er presist og enkelt. Du risser inn, slår av sverte og trykker. Litografier blir ofte flate.
Knudsen fører oss ned trappen til kjellerboden og "trykkeriet", et gammelt butikklager. Prosessen er lang. Først skisser han motivet i stort format på en kobberplate med sprittusj og korrigerer med rødsprit. Deretter presses motivet mindre. I Kunstklubbens bilde er hodeformen klippet ut av kobberplaten. Så starter rissingen i platen.

- Det er tungt å risse inn. Betennelsen murrer alltid i armen. Utfordringen er å stoppe der streken stopper. Du må snurre på nålen underveis, samtidig som du skyver og presser. Nåla slipes hele tiden med en oljebryne. Heldigvis gjør jeg ikke så mange feil lenger.

- Men hvordan får du den lodne streken?
- Nålen skreller opp metallet. Det blir liggende som rester oppe på plata på hver side av fugen. Det er årsaken til den lodne karakteren. Etter 50 trykk er dette overskuddet slitt bort. Ofte stopper jeg etter 20-30.
Neste ledd er også tung. Sverte (Charbonnel) gnis inn i plata og det overflødige slås av så kun sverte blir liggende igjen nede i rissene.

- Jeg varmer opp kobberplaten og fukter papiret. Jeg bruker alltid tykt papir, helst 300 gram. Så trekkes platen og papiret gjennom pressen med håndsveiv. Jeg lager alltid bevisst 2-3 veldig like utgaver før ett velges ut. Det skal ikke være symmetrisk. Bildet er det viktigste, deretter trekker jeg inn elementer som gjør hvert trykk til en original.